Ta en befriende Maia

Du visste kanskje ikke at lydmuren ble født i Strandgaten.

I et overfylt rom på Verftet finner vi lydkunstneren Maia Urstad. Før du ser henne blant kassettspillere, ledninger og all slags elektronisk utstyr, hører du den trillende latteren.

– Mye av musikken i kunsten min er heller melankolsk. Da får jeg plassert den delen av meg, så resten av tiden kan jeg ha det gøy, ler Maia. Uttrykket «Ta en befriende Maia» er det kolleger på Verftet som har funnet på. De samles gjerne på kaien på godværsdager, og da legger man merke til Maias befriende latter.

Hun har nylig landet i Bergen igjen etter først utstilling i Oslo, så konsert i Kirkenes på Barents Spektakel, for så å runde av med en 14-dagers tur til Etiopia. Hun nyter å finne roen innimellom på Verftet og blir ofte hengende ved vinduet og se utover sjøen.
Utstillingen i Oslo var et samarbeid med Hilde Hauan Johnsen. Sammen har de i mange år utforsket kobling mellom fiberoptikk og lyd.
– Fiberkabler er vårt tids kommunikasjonsteknologi. Gjennom disse kablene sendes lyd via en omformer som tolker lyden og transformerer den til lys slik at du faktisk ser lyden samtidig som du hører den, forklarer Maia, og lar Kristiansand-dialekten skinne igjennom ved å legge til at dette synes hun er «drabelig spennande».

Hun har imidlertid bodd hele sitt voksne liv i Bergen etter at hun som ung dame kom til Bergen for å studere.
– Begge foreldrene mine var musikere, men selv om jeg likte godt å holde på med musikk, ville jeg ikke utdanne meg til det. Det var den kjedelige veien, så det ble Kunsthøyskolen i stedet, forteller Maia. Den gang var det tekstiltrykk som fenget, siden ble det mer lyd, og hun fant etter hvert sin kunstform i krysningen mellom lyd og visuell kunst.
– Et utrolig spennende sted å være, synes Maia.

Her startet en imponerende karriere som har brakt henne og kunsten rundt i verden. Lenge jobbet hun med tekstil, skulptur og stofftrykk. Og spilte i band. De som har levd noen år, husker nok Program 81/82. De ga ut flere plater hvor Maia var gitarist og keyboardist.

Høstutstillingen
Så fulgte en periode med mye optimisme. Hun begynte et samarbeid med Tone Tjemsland, som da ledet Prosjektteatret, i dag er hun direktør i Carte Blanche. De jobbet i forskjellige sceniske rom – alt fra leiligheter i Bergen og Oslo, via en garasje i Lyder Sagens gate og Riebergarasjen på Klosteret, til et nedlagt bad i Krakow. Lyden ble like viktig som de andre elementene i forestillingen. I en av forestillingene bar skuespillerne fire kassespillere med lyd rundt i rommet, istedenfor at lyden kom fra faste høyttalere. De flettet musikk, tekst og det visuelle inn i hverandre, og Maia følte seg hjemme. Her fikk hun samarbeide med andre om uttrykk de ikke kjente til fra før.

Hun la etter hvert helt vekk tekstil og i elleve år samarbeidet hun med Sissel Lillebostad, kunstner og kurator, om cirka én audiovisuell installasjon i året.

– Men så kom jo TV og snappet ordet audiovisuell og da sluttet vi å bruke det uttrykket,  forteller Maia. De eksperimenterte med hvordan det visuelle kunne møte lyd i et rom, og i 1987 debuterte de på Høstutstillingen med installasjonen «Where are the monuments».

– Det var stort. Jeg har glemt det, men mannen min påstår at Kongen var innom og sa noe sånt som at «Det der kan da umulig være naturlige fuglelyder!», ler Maia.

Ute i det fri
Hun har hatt fire radioer hengende i trærne på Fløyen.
– De suste og gikk i en måned på bilbatteri. Vi fikk til og med sydd egne regnkapper til dem. Her kunne du høre verdensnyheter mellom trærne, som Lewinsky-skandalen eller at Primakov ble statsminister i Russland. Her mellom trærne traff hun tilfeldig elektroingeniør Øystein Ask. Han har laget teknologien til mange av installasjonene hennes siden.

Kulturby 2000

Det begynte å bli mer kulturutveksling mellom landene. Med Kulturby 2000 kom det midler og idéer. I forkant av Kulturby 2000 bygget Maia en stor romansk bue av kassettradioer og CD-spillere og plasserte den ved Håkonshallen. Lydene som kom fra buen tok hun opp fra alle mulige radiostasjoner. Fra utsiden av buen ble parkens besøkende «ropt inn» med kallesignal som mellombølgelyd og morsesignaler. Inni buen var det lyd fra «mellomstasjonene», hvit sus som beveget seg rundt.

Under Kulturby 2000 stod Maia for et stort prosjekt på Bergenhus Festning kalt Kleopatras Nåler. Det var en konsertforestilling med omkring 80 involverte.
– En dag jeg var på turnoppvisning med min datter, kom det inn tolv nydelige damer i lyseblå kjoler og danset på slutten av programmet, husker Maia. Det var veteranturnere på gjennomsnittlig 70 år – og de måtte jeg bare ha med! Da jeg spurte om de ville delta i kulturbyforestillingen, utbrøt en: – Yes, once in a lifetime!
Forestillingen bestod av obelisker bygget av kassettspillere, dansere, en saksofonkvartett fra Belgia, 12 veteranturnere, 12 motorsyklister og 30 kassettradiobærere. Handlingen tok utgangspunkt i en fascinasjon for egyptiske monumenter og gravsteder, riter og prosesjoner. Da veteranturnerne var ferdige med dansen, satte de seg bak på motorsyklene og «kjørte ut i solnedgangen».

– Det var et magisk øyeblikk!, sier 60-åringen.

Byggverk
Hun hadde allerede bygget med radioer, og ideen om en mur vokste frem. En lydmur. Folk begynte å kaste gamle kassettspillere, CD-spillere og radioer. Da havnet de hos Maia. Hun leide et rom i Strandgaten og bygget sin første lydmur av kassettradioer, sammen med møbeldesigner Steinar Hindenes og lokale hjelpere. Under Borealisfestivalen 2004, i samarbeid med Marie Nerland, åpnet de døren mot gaten, og viste frem installasjonen. Lydmuren var født –  på Nordnes. Dette er et av hovedverkene til Maia Urstad, og den har siden brakt henne til Johannesburg, Toronto, Malmø og mange andre steder.

– Det er fra 120 til 150 bærbare CD-spillere og kassettradioer i muren, og det er litt av et puslespill å koble alt sammen, med forskjellige lyder som kommer til forskjellige tidspunkt ut av de mange spillerne. Alle lydene er opprinnelige radiolyder. Hun bruker for eksempel en samisk mannsstemme.
– Han har så vakker stemme! Og en thailandsk dame, det skaper kommunikasjon på tvers av jordkloden, forteller Maia begeistret.
På konserten i Kirkenes nå nylig, brukte hun såkalte «kjøkkenradioer» som ble båret rundt blant publikum. Maia bruker radioopptak og mikser disse lydene mens konserten pågår, men sender all lyd til radioene over vanlig radionett, og det er sårbart om radioene faller ut av stasjonene.
– Det er på mange måter en «risikosport» – men det er verdt spenningen, og det går jo som regel bra. Ofte sitter publikum med lukkede øyne –  det kan være noe i lydbildet som trigger personlige minner. Det er også en spesiell opplevelse å sitte stille mens lyden beveger seg forbi. Lyden blir forskjellig i alle de forskjellige radioene. Enten er det publikum som bærer eller andre som får en liten instruksjon om hva de skal gjøre på forhånd – de er alle bærere av lyd, konstaterer Maia.

Et annet hovedverk er radioer som henger i stålvaiere fra taket, som er kalt «Meanwhile in Shanghai». Det startet i en nedlagt fabrikk i Belgia. Hun ble invitert av Resonance – European Sound Art Network som en av seks utvalgte kunstnere til å stille ut i europeiske byer. Hun flyttet til Belgia i en periode for å jobbe i utstillingslokalet og tilpasse radioene og lyden til rommet de skulle henges opp i. Siden har de hengt i forskjellige gallerier i Riga, Maastricht, Berlin og Bergen.

Evig liv
– Man trodde radioen skulle dø ut, men den er like oppegående i dag som før, selv om den har fått en annen funksjon, er blitt knøttliten og sender på mange kanaler. Historien om radioen er interessant – fra den en gang var et massemedium – alle hørte på samme program og hadde samme lyttereferanser – til i dag som vi har en individuell tilnærming til hva vi vil lytte til. Vi kan «tune inn» på den typen program vi vil ha, velge favorittmusikk, eller høre nyheter når det passer oss. Radioen er likevel fremdeles en viktig nyhetsformidler, konkluderer Maia.

– Jeg har lenge vært fascinert av det å kunne forflytte seg rundt i verden ved å høre på radio, eller lese en bok for den saks skyld. Det å reise uten å forflytte seg. Forestille seg andre steder. Vi brukte radioen til å utforske verden da jeg vokste opp. Gjennom å skru seg fra kanal til kanal kunne vi oppsøke forskjellige land og språk og andre tidssoner.

Før var det viktig hvor radioen var stasjonert, og hva klokken var, vi stilte klokka etter tidssignalet. Jeg har de siste årene samlet opptak av klokkeslett og geografiske steder på radioen til installasjonen Meanwhile, in Shanghai… denne typen opplysninger har endret seg i løpet av den tida jeg har jobbet med dette. Gjennom radio på internett har opplysning om hvor radioen sender fra, endret seg fra «Oslo, Klokka var 12» til en virtuell adresse, for eksempel «www.nrk.no». Mobilen vår stiller klokka av seg sjøl og vi trenger derfor ikke radioen for å sjekke tiden. Men – radioen er en «surviver» – den har klart å endre seg i takt med utviklingen. I utstillingene mine er det kassettspillerne som dør først, så CD-spillerne, mens radioene bare holder på, forklarer Urstad.

Nordnes
Maia har bodd på Klosteret de siste 20 årene og har mann og to flotte jenter på 21 og 24 år.  Hun fortsetter for fullt med kunsten etter mange år i feltet, og takker for de fine ordningene vi har i Norge, der det er mulig å drive med ikke-kommersiell kunst.
– Selv om kunstnere generelt er veldig gode på å sy sammen budsjetter med litt annen jobbing, litt salg og litt utsmykninger, er de aller fleste avhengig av en eller annen form for støtte, forklarer Maia. Denne er viktig for å opprettholde et fritt, uavhengig og rikt kunstliv.

Nå gir hun også tid til vennebandet «Ohms love» hvor også mannen Lars Ove Toft spiller.
– Jeg er ikke så glad i ordet love, så ofte blir det bare kalt «Ohms». Vi har en regel: Vi spiller absolutt all musikk, men det er et krav at alle i bandet skal like låten.

 

 

Her er Video fra gruppen Program 81 hvor Maia var gitarist og keyboardist.