Herremenn som løser verdensproblemer

Annenhver tirsdag samles gjengen.

De høyst oppegående eldre herrer har kameratskap som går tilbake til skoledagene. Oppvokst på Nordnes og med Nordnes skole som utgangspunkt var de venner i barneårene, tilbake til før krigen for de fleste av dem. For med en gjennomsnittsalder på 86 år, har de opplevd litt av hvert, disse karene som møtes til hyggelig samvær og diskusjoner på Nordnes bydelshus denne tirsdagen. I 2005 var gjennomsnittsalderen 75 år.

– Siden den gang er det 16 av dem som ikke er blant oss lenger, forteller Valestrand.

Vi snakker om Gutteklubben Grei.

Annenhver uke samles de, året rundt. Selv om det er vinterferie, og mange er bestefedre som passer barnebarn innimellom, er tirsdagene hellige, forteller Isdahl som sitter ved «ordstyrerbordet» og er kasserer i klubben.

– Folk drar seg ut hit til bydelshuset uansett. Du vet vi er født og oppvokst her, vi har gått på skole sammen og vi koser oss med mimring og gode diskusjoner. 50 prosent av det vi sier er sant og 50 prosent er reinspikka løgn, betror han oss. Det er slik at vi husker veldig mye men ikke alltid detaljene. En samtale kan gå for eksempel slik:

– Husker dere hun fine jenten Gerda i nummer 3? Så kommer det fra en annen. – Ja, husker henne, men hun bodde i nummer 18. Og en tredje; – Nei, hun bodde jo i nummer 5. Isdahl humrer.

– Vi kan ikke nødvendigvis stadfeste alt, skjønner du, men det er det som er kjekt, vi prater og prater og har det kjempekjekt.

Latter og spøk

Latteren sitter løst i gjengen. Vinlotteriet er akkurat avsluttet og rundtykkene sendes rundt bordene, til duften av nytrukket kaffe. Skøyeren Severinsen forteller at han er den eldste der med sine 97 år. Det er vanskelig og tro, og etter en stund innrømmer han at 78 år er det riktige tallet, og storkoser seg med at han fikk inn en innertier på journalisten.

De rundt 25 som vanligvis samles har innimellom besøk av foredragsholdere med forskjellige tema. Det var i 1990 syv kamerater som ofte møttes og diskuterte og løste verdensproblemer som fant ut at dette ville de gjøre i litt mer ordnede former. Og Gutteklubben Grei ble stiftet. Gruppen som skal organisere 25-årsjubileumsfesten i november er godt i gang allerede.

– Og da får selvsagt damene være med, forteller Willy Johannessen (85) som er med i festkomiteen.

Carnegies heltefond

Alf Thomassen er vokst opp på Holbergsallmenningen og er med sine 92 år, en av de tre eldste i gruppen. Da han ble pensjonert traff han noen kamerater fra gamle dager, som sa: – Alf, du må komme på Klosteret. Og siden har han vært med. Der diskuteres det ofte idrett og buekorps. Thomassen var aktiv i idrettslaget Drott og var også innom Viggo. Nesten alle i gutteklubben har vært med i et buekorps, det være seg Verftets kompani, Schødersmauets Bataljon eller Nøstets Batalion, det listet opp mange buekorps. Valestrand var sjef i Verftets kompani i 1952 og 1954. Før i tiden var det et buekorps i hvert et smau.

– Og så har jeg fått medalje fra Carnegies heltefond. I 1939 reddet  jeg en gutt fra drukning. Jeg traff ham for omkring to måneder siden og det gikk 75 år fra jeg reddet ham til vi traff hverandre igjen for første gang etterpå. Vi jobbet i en årrekke i samme etasje på Bergen rådhus. Tenk vi traff hverandre mange ganger uten å vite hvem den andre var, forteller Thomassen som var revisjonssjef i kommunen og nå bruker kompetansen til å være revisor i Gutteklubben grei.

Kasserer Isdahl bekrefter at at å ha en revisjonssjef som revisor er uproblematisk, han er så grei, så. For Thomassen er det aller kjekkeste med klubben alle de gode samtalene, diskusjonene og latter og moro.

– Vi er ikke alvorspreget, vi tar tingene med godt humør, smiler han.

Den eneste gjenlevende i Bergen Munnspillorkester, Rangthon Larsen (92) er også med i klubben.

Willy Næss har vært på feriekoloni på Os før krigen.

– Vi dro for vi måtte jo få oss noe mat. Der fikk vi frokost også, det var altså maten vi reiste for, men vi hadde det alle tiders også, forteller Næss, og minnes skigåing med støvler som ble knytt fast til skiene. For de hadde ikke skisko med seg.

Krigsminner

Valestrand har en dramatisk historie å fortelle.

– Vi bodde i Skuteviken da eksplosjonen på Vågen den 20. april i 1944 kom. Jeg husker jeg dro dynen godt over hodet og det var sannsynligvis det som reddet livet mitt. Huset ble helt ødelagt og etter dette ble jeg sendt til Sunnfjord sammen med mange andre barn fra Bergen. Vi bodde på en skole og der var vi til krigen var slutt, minnes Valestrand, og viser at det ikke var så greit å være vekke fra familien så lenge.

Han forteller også om andre krigsminner, som da han stod på Skansen og så fly bli skutt i brann, da bomber ble sluppet over Nøstet. Om hvordan jentene som hadde vært med tyskerne fikk håret klippet av etter krigen. Jentene ble samlet på Knappen-fjellet og han og faren leverte mat til dem. Om da nazistene forlot BA- bygningen og alt nazimateriell ble kastet ut av vinduene. Men også om da han snek seg inn i hos Friele på Nøstet og tok med seg sukkerklumper, selv om bygningen var i brann.

23 menn er samlet på Klosteret denne dagen. 23 forskjellige lange liv, hver med sin unike historie. Men felleskapet, kameratskapet og humøret har de alle til felles. De ønsker seg enda flere i klubben, så det er bare å komme, oppfordrer Willy Johannessen, før han haster videre til Skipperstuen.

– Vi pleier å samles der etter møtene i bydelshuset. Veldig hyggelig er det. Men nå må jeg tenke meg om, skal jeg kjøre i dag? Da kan jeg jo ikke ta en halvliter, smiler han.