Kåseri av Trond Hofvind.
Trond Hofvind hadde en spalte i den nå nedlagte Nordnes-avisen All-meningen, som helt sikkert mange husker. Noen av tekstene er trykket i boken «Leve republikken Nordnes – en befolket halvøy» (2002), som er å få kjøpt på Klosteret KafeBar.
Torsdag 14. januar var det «Nordneskveld» på Klosteret KafeBar hvor Arild Marøy Hansen trakterte sin gitar, Jan Jensen ledet Nordnes-quiz, og Trond Hofvind holdet dette kåseriet. Tekstene er en slags videreføring av spalten hans i All-meningen. Nordnesrepublikken presenterer med glede tekstene her. God fornøyelse!
Sentrifugalkraften er en tullekraft. Det handler egentlig bare om treghet. Min kropp vil, som legemer flest, helst slippe å forandre mål, mening (og særlig meninger) og retning – og vil heller fortsette rett fram. Stø kurs til venstre altså. Prøv å holde god fart ned Jon Smørs gate, for så å bråsvinge til høyre, med sykkelen inn mot polet. Da kjenner du at tullekraften drar deg over sykkelstyret i en elegant bue. Ikke tøys med virkeligheten. Du blir nektet i kassen på polet etter slikt.
Livet er en karusell. Vi føler sterkere og sterkere at vi vil av, jo større farten er. Sterkest opplevelse av svingfarten har restene av sauen som befinner seg inne i en vaskemaskin under sentrifugering. Så sterk snurr at ullen krymper seg. Fordi hårene i garnet egentlig er skjellete. Visste du dette, om skjellene? Prøv med mikroskop! De henger seg i fast hverandre når det går rundt for dem. Pling. Som ved et trylleslag blir genser størrelse moden mannsmage til size: barn fire år.
Da jeg forsøkte å demontere og snu trommelen, slik at den kunne snurre andre vei og dekrympe genseren tilbake – gikk det ikke. Jeg mener defragmentering, demontering og dekonstruksjon virker. Vi trenger mer forskning på dekrymping.
Tiden er heller ikke krympefri. Tiden er en tulletid. For gamlinger som meg er det dessverre ikke lenge til jul. For barnebarnet er det en ubeskrivelig evighet. Det fine er at jeg nå kan forestille meg bakover. «Om hundre år er allting glemt», er en løgnaktig påstand. Nuomstunder kan jeg f.eks. forestille meg, ganske konkret, med lukt og bilder – hundre år tilbake. Tror jeg. Og at jeg tror det selv, holder sånn omtrent. Slik taler en svoren ateist.
100 år!
Bakfjells, på Østlandet altså, kan jeg skape litt interesse ved å fortelle at min bergenske mormor var tenåring og må ha opplevd bybrannen i 1916 på ubehagelig nært hold. Mormor som tenåring. Ikke helt ubegripelig. Selvsagt gjør ikke det inntrykk på dere, her. Flere i dette rommet kan fortelle atskillig tettere historier knyttet til det som skjedde. For nøyaktig hundre år siden, i morgen.
Kan Rune F. melde seg ved bardisken. Det er mannen med mormoren som solgte vokslyset som startet hele brannen.
Med en annen vindretning den dagen, ville vi ikke ha sittet i dette huset i kveld. Mye ble reddet. Og det er jo det med Nordnes. Noen hus står. Også etter eksplosjonsulykken på Vågen i 1944. Noen står.
Fra 1500-tallet: Muren (Den Rosenkrantzske), 1600-tallet: Stolpehuset i Strangehagen, 1700-tallet: Stranges stiftelse på Klosteret, 1800-tallet Lavetthusene ved akvariet og De Sjøfarendes aldershjem.
Noen har blitt bygget opp igjen eller nytt har kommet til.
1900-tallet: Nordnes Sjøbad og blokkene i Nordnesveien og Tidemands gate, 2000-tallet, Nordneshallen og blokkene på Verftet og Nøstet Panorama. Halvøyen er en formidabel tidsmaskin. Hvis det var mulig, ville vi tørre å trykke på knappen som kunne bringe oss til 2100-tallet?
Buss og cruise
Mens vi venter på gratisbussen. Den som skal sirkle rundt neset innom Møhlenpris, Busstasjonen og Torget – hvert tiende minutt. Stillegående, smidig, ikke så stor. Mens vi venter: Ta en tur med 11-bussen! Gjerne helt opp til Starefossen. Fint der. Husk å bli med ned igjen, til Nordnesparken.
Til Nordnespynten som er Bergens ytterpunkt mot Byfjorden. I 1665 kunne du ha skuet britiske og hollandske fartøyer i kamp, og forsvarsverkene på Nordnes var med i striden.
Pynten der seilskuter lastet ballastgrus og stein. Steinene lå siden lenge i fjæra, avstengt fra folk flest – litt på grunn av historiens saktegang og litt for å verne mulige eksotiske ballastplanter fra fjerne farvann. En ekte republikk har aldri vært stengt for omverdenen.
I 2013 ble den nye badeplassen åpnet. Tilgjengelig for alle – med eller uten barnevogn eller rullestol. Eller fra 2014 med Segway, Fremskrittspartiets symbol på individets nyvunne frihet. Ståhjuling-svermer inntar nå smitt og smug i den lyse årstid. Eller de ruller ned rampen til ballastbryggen. Her jo universell utforming må vite. Jeg mener: gå på beina? Vi kjører rett på! Lufta er for folk flest!
Særlig for cruiseskip. Og bakkene og brosteinen i Bergen er jo brysomme. Cruisepassasjerer, som har krympetid, skal rekke å rulle rundt også i Barcelona og på Bahamas. Nesten fire hundre anløp i året med en halv million turister! De legger igjen sine fotavtrykk i bergensgrytens tilmålte luft, men bruker akk så lite penger. Spanderer ikke så mye som en dollar på delingsøkonomien i airbnb-republikken.
Andre gjester kommer også med båt. Den russiske milliardæroligarken, eier av fotballaget Chelsea, Roman Abramovitsj, reiser på sin måte. Yachten Eclipse er verdens nest største med 162,5 m. Den har to helikopterlandingsplasser, to svømmebasseng – det ene med bunn som kan heves til dansegulv. Mannskap på 75, miniubåt og angivelig eget rakettforsvarssystem. Båten synes godt på byfjorden når den stikker innom. Selv om Roman ikke alltid viser seg på et av de ni dekk. Det nye verdensborgerskapets diskrete, brautende sjarmløshet.
Men bergensere og republikanere viser gjerne frem byen og bydelen med gjestfri og berettiget stolthet. Så stolte var hine tiders ordfører og havnesjef, at de fikk lagt om den tradisjonsrike 17. mai-feiringen i 2015. Kolossen Viking Star ble døpt med pomp og prakt ved selveste Tyskerbryggen. Såpass måtte man kunne gjøre for skipsreder H. Den stakkars uheldige mann, som hadde følt seg tvunget til å flytte fra byen på 80-tallet.
Men som alltid i Bergens historie kommer det noe godt ovenfra, nedenfra og utenfra. Regnet vasker vekk, sneiper og restene etter snackmat og pattedyr som sier voff og mjau, fra asfalten. (Bare snusposer og tyggegummiklatter holder stand mot ekstremnedbøren.) Ungene leker i smitt og smug. Naboskap. Vennskap. En solidaritetsdemonstrasjon for Gaza ved den blå steinen. Biler deles. Vakkert brosteinleggerhåndverk. Bøndene kommer til byen. Småprodusert og økologisk iskrem, spekekjøtt, lefser, honning, bær og saft… Gjerne kortreist.
Du fikk vel med deg at det nye byrådet skal sette ut villsau på Fredriksberg og i Nordnesparken – i partallsuker?
Nesets nesetipp
I mellomtiden ødelegger profittdrevne utbyggere, med heiende ja-politikere på slep, viktige deler av byen. Feilplasserte høyhus og monstrøs arkitektur (signalbygg my foot), som skyggelegger historisk bebyggelse og verdifulle bymiljøer. Har investorene og entreprenørene hørt om lav sol her nord i verden?
Og enda verre enn skygge er det å rive uerstattelige bygninger. David M. satte seg på en gravemaskin for å hindre grusing av Jonsvollskvartalet. Men selv om han påberopte seg nødverge, slapp bot, og vant slaget, tapte han krigen. Det gigantiske sparebankbygget er reist. En del av kontorarealoveretableringen i hansastaden. Rett nok ikke med 245 parkeringsplasser. Tallet ble nedkjempet til en ti-del av fylkesmann S.
Og rett nok har det på gateplan blitt ganske så åpent, fint tilrettelagt og tilgjengelig. Jeg liker ikke å innrømme det, men virkeligheten er ikke svart hvit. Vi får glede oss over minst fifty shades of … reality.
Nærmere sjøen ligger et annet kvartal, som i beste monopolspillstil var objekt for amatørmessig dramatikk med penger fra gråmarkedet, konkurs og professorer fra handelshøyskolen i biroller. En Roger (H.) ble beskyldt for storstilt svindel og falskspill. Hvordan denne visen ender, eller enden vises, vites foreløpig ikke.
En ganske annen Roger (I.) finner du ved å rusle til siste husrekke, helt ned mot hurtigruteterminalen. Her var totalt forfall, brannfare og rotter. Nå er de gamle trebygningene og Nøsteboden brakt tilbake, eller frem, til fordums prakt – og vel så det.
Det hele fremstår, nær sagt i overkant, strøkent med romantiserende rødlykthenvisninger til en historie med gamle havnekneiper og prostitusjon. Mindre romantisk er virkelighetens menneskehandel og utnytting av rusavhengige jenter. Som blir plukket opp fra kaier og gater langs halvøyens Vågen-side.
Republikanere må skue utover nesets nesetipp. Helt mot Nøstet altså. Og sågar mot Dokken og Laksevåg. Vi har igjen havnet på sjøkanten. En kant som historisk er flyttet jevnt og trutt. Noen år truttere enn andre, som da steinmassene fra utsprengningen for universitetets nye juss-bygg. Steinene ble lempet på sjøen i et vann-vittig tempo. Man «glemte» småting som marinarkeologiske undersøkelser i havnebassenget. Irreversibelt. Men sånt tar jo unødig med tid. Og det skulle jo anlegges containerhavn – nær sagt midt i hjertet av byen. Selv Donald D. og Donald T. kunne ha funnet på noe smartere.
Slæpp åff mutter, som Fleksnes sa. Containerne blir nok flyttet. Så får vi se om det blir kjøpesentre, nye høyhus (pass på å bygge høyt nok, så vi slipper å se sjøen fra sjøfartsmuseet i fremtiden!), hus for folk, overprisete leiligheter, signalbygg eller en ny for Brann. Penga eller livet!
Og rett skal være rett: Nordnesrepublikanere ser den virkelige virkelighets femti tusen shades of nyanser. Dvs. femti tusen nye bergensere skal finne sin plass. I en slik situasjon, nekter vi ikke Sydnes en historisk revansjering med et nyskapt nes like langt vest som vår pynt. Spar Liavatnet! Fyll ut i Puddefjorden, fyll ut! Ny utsikt fra Verftet. Svømmeavstand over kanalen til nye Sydnes. Vi kan trene i Sentralbadet. For det må i alle fall delukkes, dvs. reåpnes – med slike vidunderlige Brave Ny Verden-planer.
Artig skal det i alle fall bli å svinge innom med segwayen, der containerne en gang var – når schengen-gjerdene rives. Opp med farten, merk forskjellen! Kjenn tullekraften!
Trond Hofvind