Knut Georg Flo laget film om eksplosjonsulykken i 1944.
Dette er del 3 av serien «Eksplosjonen som forandret alt.»
For noen år siden hadde han nok ikke drømt om at han skulle bli så engasjert og få til så mye. Men utallige timer med historiegranskning og graving i egen families histore og et pågangsmot som andre kan beundre, er det hele blitt en film som for evig vil ta vare på hva som hendte med Bergen denne skjebnesvangre dagen 20. april 1944.
Det begynte med datteren
– Min eldste datter May Lisbeth fikk en skoleoppgave, da var hun omkring 14 år. Dette er omkring 10 år siden. De skulle snakke med slektninger om okkupasjonen og skrive om dette, og hun tok kontakt med min tante Thorbjørg. Hun var på skolen på eksplosjonsdagen og kom løpende hjem like etter eksplosjonen og fikk reddet ut symaskinen hun var så glad i. Den har sønnen hennes ennå, forteller trebarnfaren som nå bor i Fana.
Thorbjørg var en av elleve søsken totalt. Deriblant faren til Knut Georg, Olav August Flo. De vokste alle opp i Madsensmauet 4c. Et smau som gikk fra Fredriksbergsgaten til Strandgaten. Et smau som ikke finnes mer. Det forsvant fullstendig i eksplosjonen.
Denne morgenen 20. april 1944 var to av barna hjemme sammen med moren Inga. Faren Rasmus var på Nykirkekaien og jobbet som sjauer. Begge barna Annemor og Kjell ble skadet. Annemor fikk kuttskader og Kjell mistet hørselen midlertidig. Huset de bodde i kom i brann. Mens flammene jagde, klarte de å redde seg ut av huset.
Faren til Knut Georg, Olav August på 22 år var ikke i byen.
– Det var snakket så lite om dette i familien. Jeg visste egentlig ikke hva som hadde skjedd. Familien min snakket så varmt om Nordnes, men jeg visste ikke hvorfor de flyttet derfra, sier Knut Georg.
Men så leste han datterens oppgave. Historien måtte modnes, men da ble interessen vekket. Han begynte å spørre familiemedlemmer han også. Eneste gjenlevende av søskenflokken på elleve, var da den eldste Tante Ruth, og han fikk spurt henne en del.
Fikk bedre tid
Det gikk et par-tre år og Knut Georg valgte å forlate bedriften sin, rørleggerfirmaet Flo & Løvås AS. Han begynte å jobbe offshore. Samtidig var ungene blitt større og han fikk mer tid. Da tok granskningen av. Han fikk overskudd til å sjekke ut det han hadde gått og lurt på. Da startet en reise til Statsarkivet, Bergen byarkiv og flere samtaler med tanten.
– Det tok litt av, men jeg hadde et sterkt ønske om å få vite mer om det som familien ikke hadde snakket om. Jeg hadde bare minnene om de gode opplevelsene de fortalte, ikke om oppbruddet, husker Flo.
Knut Georg Flo har alltid vært glad i å fotografere, og nå fikk han bedre tid til dette også. Som medlem i Bergen fritidsfilmere, en videreføring av den 60 år gamle klubben Bergen Smalfilmklubb, begynte han å så ideen om å lage film om ulykken. Klubben skulle lage en dokumentar og Knut Georg ivret for at dette burde være om denne tragiske dagen i april 1944. Han lovte å være prosjektleder om de gikk for hans ide.
Og slik ble det. De gikk i gang i 2012. På det meste har tretten personer jobbet med filmen.
– Det ble et større prosjekt enn noen hadde forestilt seg. Vi intervjuet ni øyevitner. I starten hadde vi bare tilgang til to eller tre. Men vi fikk god støtte fra kommunen. Vi fikk spille inn på Bergenhus festning og har hatt et flott samarbeid med Bryggens Museum. Kostymer fikk vi låne av privatpersoner, Hordamuseet og DNS og bilder fra Bergen byarkiv, Billedsamlingen Uib og Sjøfartsmuseet. Vi fikk ja til omtrent alt, og det var veldig inspirende, forteller Knut Georg, som også benytter anledningen til å takke for den enestående goodwill’en prosjektet ble møtt med hos alle som ble spurt.
Anne Britt Vihovde, Konservator ved Bergen Bymuseum forteller om et hyggelig samarbeid med Bergen Fritidsfilmere.
– Det var jo de som gjorde hele jobben. Vi hjalp bare til med litt bakgrunnsmateriale og bilder og slikt som vi kunne bidra med. Det ble et veldig bra resultat. Filmen får veldig godt frem det som skjedde på en fin måte med dem som kan skildre det som skjedde. Dette er et veldig viktig bidrag til dem som husker dette og en viktig dokumentasjon for nye generasjoner, sier hun og håper dette er med å bidra til å vise hvor omfattende denne ulykken var.
Filmen ferdig i 2014
Dokumentarfilmen «Eksplosjonen», en 50 minutters langfilm, var ferdig til 70-årsmarkeringen i fjor, hvor den hadde premiere på Bryggens Museum. Båten «Rogaland», som ble sterkt skadet i eksplosjonen, kom seilende fra Stavanger og ble en del av arrangementet.
Om bord var det arrangement hele helgen. De avsluttet med visning av filmen for brannfolk søndag morgen, og i det visningen skulle starte ble de kalt ut til en brann i en sofa.
– Dette var bak Orion hotell på Bradbenken, og kortere utrykningstid skal du lete lenge etter, smiler Flo.
Nederland også rammet
Mottakelsen av filmen var overveldende for filmteamet. Filmen ble oversatt til nederlandsk og ble i januar i år vist i Nederland for de etterlatte etter de hollandske omkomne og i byen der skipet «Voorbode» som eksploderte kom fra, Vlaardingen.
Der var også de etterlatte etter kapteinen Christiaan Bot. Barnebarnet hans Arja van Veldhuizen var også på premieren av filmen i Norge.
Hun var i Norge som turist og så utstillingen som var i Rosenkrantztårnet under 50-årsmarkeringen for ulykken, og det var der det gikk opp for henne hva som faktisk hadde skjedd.
– Hun ble fortalt at bestefaren hadde seilt på en mine, men gjennom utstillingen så hun hvordan det hang sammen. Hun har studert og snakker også norsk. Gjennom å vise filmen også for de etterlatte i Nederland er det med å skape nye bånd og ny kunnskap. Det er veldig fint at de har gjort det, forteller konservator ved Bergen Bymuseum, Anne Britt Vihovde.
– Vi må huske at Nederland også var okkupert og hadde de samme problemstillingene som oss. Det har vært forbundet med skam for dem å vite at båten som forårsaket ulykken og seilte for krigsmakten ble ført av deres bestefar, sier Flo.
Utfordringer underveis
– Det vanskelige med filmen har vært begrensningens kunst. Dess mer du jobber med dette, dess mer dukker det opp av spennende informasjon, sier den engasjerte filmskaperen.
– Det beste og verste har vært øyevitneskildringene. De som deler sine sterke, private historier. Vi jobbet lenge med dem. Tenk, noen hadde aldri fortalt hele historien til noen før og måtte overvinne barrierer for å kunne stå frem, forteller Knut Georg og slår fast at det nok er mange som brenner inne med tilsvarende historier. Det fikk de vite etterpå.
Hjelpearbeidet
Det var et fantastisk hjelpearbeid som ble utført etter eksplosjonen. Sivilie, brann- og andre redningsmannskaper og tyskerne deltok også.
– Alle bidro så godt de kunne. Det er ikke mulig å skille gode nordmenn fra andre i en sånn situasjon, alle gjorde en fantastisk jobb, sier Flo.
Veien videre
Knut Georgs mor døde da han var 18 og faren da han var 22 år. I den alderen er man ikke så opptatt av historien og dette gjorde at først senere kom savnet av alt han ikke visste.
– Når du har lyst å fylle på, så er det ofte for seint. Jeg vil at mine barn skal kjenne til historien som har vært. Så jeg har samlet på private historier og vil dele dem mens vi ennå er her og kan fortelle. Vi må ta vare på historien, fastslår 48-åringen og betror oss at han vil lage en bok som bare er til familien sin.
Den engasjerte filmskaperen brenner fremdeles for historien om ulykken og de tragiske konsekvensene den fikk for byen vår og holder fremdeles foredrag om filmen.
– Da vi startet var det ikke så mye som kunne minne oss på denne historien. Det var boken til Odd Strand, «20. april – en dag i 1944» og en minneplakett på Ankerhytten. Ellers var det ingenting og det burde vært mer.
Det må en egen drivkraft til for å stå på slik som Flo har gjort, og noe av dette er for ham det tankekorset at en slik hendelse som har tatt fra oss og ødelagt så mange liv ikke har fått større plass i byen vår.
– Vi jobbet lenge for en minnesmerke på Nordnes, men det har vi ikke klart å skape ressurser til. At ikke byen tar seg råd til dette, finner jeg svært underlig. Men vi har ikke lagt den helt død ennå, konkluderer Knut Georg Flo, som håper at filmen i seg selv også er et verdig minnesmerke over denne dagen som endret byen vår for alltid.
- Produsert av Bergen Fritidsfilmere
- Hilde Falkanger skrev manus og har og har satt sammen alle de små fortellingene til en historien i filmen.
- Varighet på 50 minutter
- Produksjonsår: 2013/2014
- Format 16:9
- Aldersgrense 7 år
- Kan bestilles her
Knut Georg Flos egen beretning om smauene som forvant.
Tidligere artikler i serien:
Del 2: Eli Karin fikk aldri brukt de nye lakseskinnskoene
Del 1: Eksplosjonen som forandret alt